Ukjent, sier du. Ikke rart det, en lokal original og eneboer som levde sitt liv i koia si ved Kuåsen i Ringsakers fjellverden. Ikke landskjent, ikke viden kjent en gang, men lokalt berømt og beryktet. I ettertid er det kanskje ikke så stuerent å skrive det siste, men det var nok sannheten. Hva er det nå som gjør at jeg finner på å skrive dette?

Jo, det har seg slik at jeg og en elgjegerkompis var på hytta for et par dager siden og stod der og beundret marsfjellet som lå badet i sol fra en bortimot skyfri himmel. "Jeg skulle likt å bodd her et helt år før jeg dør", sa jeg til Jon og han nikket, men sa ikke noe (tenkte vel at jeg var gal). At jeg har erfaring med liknende vet han jo, fra mine mange år på Kvarstadsetra. At jeg fortsatt synes det var de beste år i mitt liv, vet han også. Da jeg kom hjem greide jeg ikke helt fri meg fra tanken om denne "hytteturen" og da gikk tankene til Ludden, eller Ludvig Olestadengen som han egentlig het. Mæssendøl som fant sitt fristed og krypinn på østsiden av Kuåsen og levde der til han gikk bort i 1955. Jeg vokste opp med historier om Ludden. Far var tømmerhugger og kjører i Åstdalen og hadde møtt på Ludden mang en gang. Kanskje mest i forbindelse med sosiale sammenkomster i ei av Pihl's koier, men også ved andre anledninger. Gubben var jo en vidgjeten multesanker og fisker. Sikkert mye annet også, men det skal ikke skrives så mye om her :-)

Ikke skal det skrives så mye om mine vidløftige tanker fra hytta heller, for jeg kan finne på å gjøre alvor av dem. Noen ord om hva jeg har hørt om Ludden skal jeg imidlertid forsøke å få knotta ned. Øverst er et maleri jeg fikk fatt i for ei tid sida. Malt av en av Brumunddals tidligere velkjente personer. Guttorm P. Haugen, som var forfatter, maler og fluebinder (og mye annet). Etter ei av bøkene sine ble han beskrevet som den nye Fønhus. Det gikk ikke akkurat slik, men det er nå et godt maleri av Ludden jeg har fått fatt i. Malt i 1960 etter et fotografi som var på forsiden av et av datidens ukeblader. Jeg tror det var Magasinet.

Mitt første møte med Ludden var helt sikkert et maleri av Tor Solbakken fra 1946 der veidemannen står med hagla si inne i Trevlbekkdalen med Midtfjellet og Snørvillen i bakgrunnen. Langt bak i horisonten ser vi helt til Skreiskaret. "Viddens Herre" har Tor kalt det, og det er nok ikke så langt fra sannheten det. Maleriet hang over sofa'n i barndomshjemmet og var i barndommens år litt forbundet med mystikk. En del historier ble jo fortalt om gubben og alle var ikke egnet for "det offentlige øre". Når bildet i tillegg er litt mørkt og dystert i fargene, så ble minnet slik. Uansett, det er et maleri jeg setter utrolig stor pris på i dag.

Jeg må vel nesten fortelle hvordan far fikk fatt i dette maleriet. Han jobbet jo som tømmerhugger og kjører i Åstdalen fra høsten 1946 og hadde regelmessig kontakt med oppsynsfolka, Julie og Trygve Solbakken på Kvarstadsetra. Der var også Tor ofte innom (Ludden også for den del) og det var ikke så sjelden det ble en liten sosial sammenkomst der. Kvarstadsetra var Åstdalens navle den gang, om en kan si det slik. Denne kvelden hadde far fått se på maleriet og ville gjerne kjøpe det av Tor, men NEI det var ikke til salgs. Utpå kvelden ble det kortspill og Tor var i beit. Penger var det smått med og spille kort ville han. De ble til slutt enige om at far skulle sette 50 kroner og Tor maleriet. Så ble det femkort og spørsmål om tur og utur. Denne kvelden var det far som hadde tur og maleriet ble hans.

Han bodde på hytta si, og var avhengig av å skaffe seg til livets opphold fra det fjellet ga. Fisk og bær var nok den viktigste inntektskilden. Fiskesesongen var lang for Ludvig, så det bød seg muligheter. Allerede den gang var det en del turister på Sjusjøen og Ludden visste å utnytte det litt. Med skikjelke dro han bagasje til hyttene og fikk noen slanter for det. Litt brennevin i tillegg ble det nok og stemningen både høy og lystig innen "befrakteren" bega seg til sentrum igjen for nye tak. Kunne bli tunge dager av slikt! Denne delen av hans liv ble meg mang en gang fortalt av Albert Taraldstad som hadde Sjusjøen Handel i den tid. Han hadde mye med Ludden å gjøre og solgt titt og jamt litt på krita for å avhjelpe dårlig fiskelykke og elendig bærhøst. Albert var også en kløpper til å fortelle historier, og i ungdommens år bodde jeg på Sjusjøen, så derfra har jeg mange minner om Luddens eskapader. Jeg får se om jeg en dag skal ta meg til å skrive ned noen av disse også, men ei lita historie skal jeg ta med en gang.

Det var 23. november jeg husker ikke årstallet, men det er forsåvidt uvesentlig. Oppsynsmannen på Kvastadsetra, Trygve Solbakken, fylte år denne datoen og der skulle det feires. Ludden og Albert pleide hvert år å gå på ski over til Åstdalen for å ta del i festlighetene. Dette året var det imidlertid et lite problem. Ludvig hadde ikke ski. Han kunne få kjøpt av Albert, for 2 kroner og femti øre. Det var bare en hake ved dette. Så mye penger fantes ikke i skillingspungen. De visste imidlertid råd, gubbene, og skrev avbetalingskontrakt. 25 øre måneden og så fikk Ludden ski. Det ble nok en sedvanlig tur til Kvarstadsetra og vanligvis pågikk det både 2 og 3 dager før de feirende vendte hjem. Neste år på samme tid skulle de atter avgårde og etter et par måneders unnasluntring med avdragene kunne Ludden denne dagene betale siste rest. Stolt og fornøyd var han da de dro avgårde over Fjellelva og Fjellåa, nedover langsmed Trevlbekken og ned Kvarstadseterlia. Vel framme hos Julie og Trygve ble gjesteboka funnet fram. Der kunne han med stolthet skrive: "I dag går Ludvig til Åstadalen på selveide ski." Vi kan le av det i dag, men det var nok alvor da det stod på. De hadde et liv med andre fordringer den gang, og ikke er jeg så sikker på om de hadde det så mye dårligere for det.

Hytta ved Kuåsen med Øyungsfjella i bakgrunnen. Malt av Guttorm P. Haugen dette også og et minne om den gang hytta var i bruk av dens eiermann. Viddas Herre, ja det synes jo det om man ser på landskapet rudt kåken. Her er det gjerde rundt også, så da er litt av vinterforrådet av ved på plass. Historien sier nemlig at når det røynet på med ved på ettervinteren var ikke Ludden skvetten for å hugge opp gjerdet heller. Det kunne jo settes opp nytt til våren, om en følte behov for det.

Luddhytta slik den framstod i god tid etter at Ludden var borte. Her er minnesteinen på plass og gjerdet skikkelig i stand. Nok en gang er det Tor Solbakken som har malt. Dette maleriet minner meg om de turene vi gjorde til Kuåsen i min ungdom omkranset av høstfarger på jakt etter hare og rype.

Dette er vel ikke Ludden akkurat, men her nede rett over for Skysskafferodden, har han nok sittet mange ganger og fundert på hvorfor ørret og åbbår var så vrange og ikke ville bite. Nok en gang dukker ei gammel artig historie opp. Ludden var reaksjonær i tankegangen og hadde et godt øye til Stalin og han politikk. Det kan godt være at årsaken ene og alene var Ladogasjøen, men den hadde han hørt mye positivt om. Der skulle det finnes mengder at gørrstor åbbår. Drømmen var derfor at det skulle graves en kanal fra Ladogasjøen til Kroksjøen slik at åbbår'n der skulle bli like stor og livskraftig. Da skulle det bli godt å leve på Kuåsen, da!

Det kan vel tenkes at den gamle tømmerkistedemningen ved Kroksjøen hadde fått sjokk om storåbbår'n fra Ladoga hadde inntatt området, men den hadde nok stått imot. De var seige disse fjellets byggverk.

Dette minneordet fant jeg på utedassen ved Øvre Åstbru. Stod på trykk i en av lokalavisene noen dager etter at Ludden døde. Jeg har skrevet det av og lagt ut. Det har han fortjent, og så får jeg satse på at den som står bak det kan leve med og tilgi min videreformidling.

”  LUDDEN ”
31/10 - 1887  14/6 - 1955.

Stille vind i Sjusjøfjella
bøy dekk, blommer græt.
Nå har kongen deres kvelda
fugler syng med sorgtung låt.
Vær så still som bekkens loner
vær så still som snø.
Vind du spiller mjuke toner,
nå er kongen død.

Septeret sitt har kongen lagt ned.
Kjeppen har så blankslitt kvist.
Børsa kongen gikk med
heng der kongen hengta sist.
Store stilla ble så brå, så,
rundt om kongens borg.
Gjennom lyng, blad og måså
kviskre vinden, kongesorg.

Tomt står store kongeslottet
kronglebjørk og røsslyng
var det kongen åtte.
Det står bøyd i sorg, og syng
om den siste store færda
gjennom bekkefar og siv.
Før han bæres ut av værda,
han som levde kongeliv.

Så må jeg vel bare håpe at disse skribleriene får meg til å glemme tanken som utløste denne siden :-)